RELIGIONSSKIFTET  I  SAMISK  RELIGION

Fra sjamanisme til kristendom

Forelesningsnotater til religionsvitenskap grunnfag, Universitetet i Tromsø.
(c) Roald E. Kristiansen.
Tema: religionsskiftet. Tidlig katolsk og ortodoks misjon, misjon i statspietismens tid, nyere finne- og samemisjon. Den læstadianske vekkelse som uttrykk for et religionsskifte.

---

I. Tidlig misjon 1000-1700

A. Handel og kulturinnflytelse i norsk-samiske relasjoner

• Handel og gjensidige kontakter skaper kontaktpunkter mellom norsk og samisk miljø
• Kirkebygging for den nordnorske kystbefolkningen berører samene til en viss grad
• Religionssynkretisme: norrøn og kristen innflytelse på samisk religiøsitet

B. Katolsk misjon 1160-1537

• Kirkepolitikk: alle folkeslag på europeisk jord skal kristnes. Den muslimske fare.
• Misjonskirker for pilgrimsreiser: Håkon V’s misjonskirker i Tromsø og Evenes ca.1250
• Offisiell oppmuntring til dåp v/botsettergivelser.
• Svensk misjon før år1400. Strategi: besøk en til to ganger årlig for å preke, døpe, vie, etc. Den svenske misjonen på 16-1700-tallet ville forsøke å eliminere den gamle troen gjennom opplysning om kristendommens vesen.

C. Ortodoks misjon i Finnmark

• Lazar Muromskij/Murmanskij (†1391): første forkynnelse blant samer og karelere
• Trifon (†1583) kommer til Petsjenga og grunnlegger Trefoldighetsklosteret i Neiden.
• Strategi: den ikke-troende oppsøker ødemarksklostre og undervises av lokal munk
• Området mellom Lyngen og Kvitsjøen som norsk-russisk fellesområde
• Sagntradisjon: “Hvordan kristendommen kom til skoltesamene” (Lars Stærk)

II. Misjon i statspietismens tid

A. Kristen misjon som et statsanliggende

• Pietismen som “kulturelt lim” i statsdannelsen: troens enhet, statens enhet. Tanken om at enkeltpersoners synder fører til Guds straffedom over folket; avguderi som fare for staten.
• Vern mot svensk ekspansjonspolitikk: svenske kirker i Utsjok og Kautokeino 1701.
• Misjonskollegiet av 1714. Arbeid i India, Finnmark, Grønland.
• Mål: å strebe etter at alle samer “maatte ret føres til Gud, af Hiertet omvendes, og saaledes til den christelige Troes fuldkomne Antagelse, og til et Christi Evanglio anstændig Levnet bringes”. Middel: ansette kateketer, opprette skoler og prestegjeld.

B. Thomas von Westen, “finnenes apostel” (1682-1727)

• Prestelaget “7-stjernen” i Romsdal hadde det beste forslaget til hvordan den dansk/norske stat skulle organisere arbeidet for “Finnernes Omvendelse”. von Westen utnevnt i 1716 til Lektor ved Katedralskolen i Trondhjem og leder av misjonsarbeidet blant samene i Finnmark.
• Strategi: arbeide “innenfra” ved å
a) vinne samenes fortrolighet
b) avskaffe den sivile straffen for avgudsdyrking
c) vise at samenes guder var onde og at avgudsdyrkelsen medfører Guds vrede
d) personlig bekjennelse til von Westen om avgudsdyrkelse og løfte om å tro på Gud
• Gjennomførte tre misjonsreiser med varighet fra noen måneder til over et år:
a) med skip i 1716 for å undersøke forholdene blant samene i Finnmark, men tok seg også god tid i Nordland og Trøndelag. Underviser, preker, intervjuer. Sier selv at han har “besørget hele Øst-Finmarken, bragt 750 Finner til Omvendelse efter at have talt med hver enkelt af dem.” Lover å skrive en Beskrivelse over Finmarken, Finnernes Afguder, Trolddom, osv., men klarer aldri å ferdigstille dette arbeidet.
b) 1718-19 med skip til Finnmark. Reiser innover i fjordene med de lokale prester for å møte folk. Undersøker samenes åndelige innstilling, innsetter medarbeidere, og fatter beslutninger om opprettelse av kirker og skolehus. I 1718 har han besørget reist 3 kirker, 2 kapeller og 4 skolehus. På vei sørover stopper han mange steder langs kysten der han fortsetter arbeidet etter mønster fra Finnmark. Etter sin andre misjonsreise, beslutter Misjonskollegiet å utvide arbeidet til å omfatte Nordland og gjelde alle landets samer, inkl. i Trøndelag. Arbeidet fører til store spenninger mellom biskop P.Krog og von Westen.
c) 1722-23 reiser han mest i Nordland og Troms. Ofoten utpekes som “høyskole” for avgudsdyrkelse. Arbeidet forøvrig konsentreres i Salten, Rana og Snåsa. I sin optimisme mener von Westen at “alle landets samer nå har forlatt sin fordums dårskap og avsvoret seg sine mange guder og kommet til sann og levende tro på Kristus.”
• von Westen foreslo egne samiske menigheter på grunn av det vanskelige forholdet mellom samer og nordmenn, men kollegiet avslo. Kongen utstedte i stedet forbud mot trakassering av samer.
• Polarisering: kristningen førte med seg en bevisstgjøring av den gamle troens egenart

C. Misjonskollegiets arbeid

• Et Seminarium Scholasticum  ble opprettet 1717 med 6 elever, inkl. 2 samer. Biskop Krog var lite begeistret for opplæringen i samisk språk idet han mente at misjonsarbeidet burde drives gjennom kirkens vanlige arbeid av de lokale prester, supplert med noen skolelærere. Bedre ble det ikke av at Misjonskollegiet fikk adgang til å forslå prester til kall i samiske områder samt at overskuddet av inntektene fra kirkene i Nordland ble tillagt misjonen. Etter Westens død ble skolen nedlagt, men gjenopprettet i 1752 som Seminarium Lapponicum. Det ble nedlagt igjen i 1774. Seminaret utdannet lærere som behersket samisk. Undervisningsspråk var den gangen deres morsmål og innberetninger utover 1700-tallet tyder på at opplysnings-arbeidet blant samer nordpå høstet gode frukter og at en mange steder hadde nådd bedre resultater enn i den norske befolkningen. Men synet på opplysningsarbeidet blant samene skiftet, og i lange perioder ble det ansett som mest hensiktsmessig at norsk ble brukt i opplysningsarbeid og forkynnelse overfor samene.
• Misjonens første periode 1716-1727: von Westen delte sitt arbeidsområde i distrikter, 2 i Finnmark, 11 i Nordland og 2 i Trøndelag. Antallet misjonærer varierte, men det ble aldri mange. En av de viktigste var Isaac Olsen som von Westen tok med fra Finnmark i 1716 og ansatte ham som språklærer. 1718-20 var Olsen i København som lærer og oversetter, men ble så oppsagt.
• Etter von Westen ble det i perioden 1727-1743 en nedgangstid for misjonen fordi biskopen forlangte å få kontroll over misjonsarbeidet. Seminaret ble nedlagt og forsøk på å sikre utdannelse for samer og kvener fra Finnmark ble motarbeidet av kirkens ledelse. Biskopen ville ha skolelærere, ikke misjonærer.
• Ny blomstringstid 1743-1774. Nye biskoper i Trondhjem hadde større syn for behovet for bruken av samisk språk i kirken, og Seminarium Lapponicum ble opprettet. Under ledelse av Knud Leem som sympatiserte med vW, fikk en frem flere lærere, misjonærer og prester, bl.a. Anders Porsanger, den første same som ble prest i Norge. Et viktig arbeid var det å utarbeide oversettelser av Bibelen og andre oppbyggelig litteratur til samisk.
• Nedgangsperiode og avvikling. Misjonsarbeidet ble gradvis endret idet misjonærpostene ble omgjort til kapellan- eller sogneprestembeder. Da Leem døde, ble Seminaret også nedlagt av den danske biskop Bang i Trondhjem som foraktet samisk språk (Bang hevdet at Gud ikke ville høre samenes bønner når de ba på sitt eget språk). Senere biskoper var av samme oppfatning og Misjonskollegiet ble opphevet av den danske biskop Schønheyder ca. 1790.
• Norges Samemisjon (tidl. Finnemisjonen) ble stiftet i 1888 etter iniativ fra biskopen i Nord-Hålogaland (Skaar). Driver misjonsarbeid blant samer (evangelisk, diakonalt og kulturelt). Bidratt til bygging av 6 fjellkirker samt bedehus, leirsteder og folkehøyskole. 20 forkynnere, halvparten i samiske distrikter.

III. Læstadianismen og religionsskiftet

A. Læstadianismen som “katalysator” i religionsskiftet

• Kirkens offisielle syn på før-kristen samisk religion: avguderi og hedenskap.
• Læstadianismen som mulig formidler mellom den gamle og nye religion:
a) gjennom kristendommen knytter en seg til statens offisielle religion (tilpasning)
b) gjennom bruk av egne predikanter og eget språk markeres autonomi (avvisning)
c) inkluderer førkristne elementer: “i læstadianismen ble ekstasen tatt opp som ledd i kristen kultus. Eksatsen grep ned i noe av det dypeste i samisk religiøs kjensle, i noe som hadde ligget og arbeidd illegalt i sinnene under den kristendommen misjonærer og prester hadde lært dem. Men i læstadianismen fikk denne ekstasen igjen lov til å opptre åpent”.
• Læstadianismen som “forbrødringsfaktor” mellom etniske grupper (K.Svebak)

B. Læstadius’ syn på samisk mytologi

• “Fragmenter i Lappska Mythologien” (1840-45): gudelære, offerlære, spådomslære, sagn.
• Samisk folketro (mytologi) er likeverdig med ethvert annet folks religiøse forestillinger
• Kritisk systematisering av det som for folketroen er “fragmenter”; religionshistorier
• Ser i mytologien klare tilknytningspunkter til kristne tanker: et liv etter døden, tanken om straff og belønning i en annen verden, tro på de dødes oppstandelse. Ingen fordømmelse av den førkristne samiske religionen som kun hedenskap (forstadium til kristendommen?)