Taoismens grunnbegreper: Tê


 
betegner den kraft som uttrykker eller "åpenbarer" Tao i konkret form. Ordet tê kan oversettes med "dyd", men det er ikke den konfusianske "dyd" det her er tale om. Lao-tzu omtalte den konfusianske forståelsen av "dyd" som en form for pliktetikk og i motsetning til denne forståelsen talte han om den "høyere dyd" som en latent kraft som aldri gjør krav på noe, ikke engang det en selv oppnår gjennom å handle rett. Gjennom ikkehandling (wu-wei) handler den kloke slik at den rette handling ikke inneholder noe som helst spor av den som handler, dvs. at den naturlige godhet som er et resultat av den intuitive innsikt i tilværelsens natur (Tao). Når en følger Tao, uttrykker seg spontant og uten hindring i mennesket væremåte såvel som i alt annet som finnes i universet og kjennetegnes klarest av en grunnleggende harmoni i alle relasjoner.

Prinsippet om wu-wei innebærer ikke passivitet, men en handling som i så stor grad er i henhold til tilværelsens egen natur at den som handler er fraværende i sin egne gjerninger: "fullkommen handling etterlater ingen spor; fullkommen tale er lik en jade-skjærer som ikke etterlater noe spor av sine redskaper". Når en handler i overensstemmelse med Tao skjer det ikke gjennom overlagt handling fordi slike handlinger alltid, før eller senere, vil resultere i det motsatte av det en hadde tenkt og planlagt. Den som praktiserer wu-wei handler derfor i henhold til den udifferensierte tilstand før den splittes opp av begreper, tanker og moral.

Den viljebestemte handling ødelegger dermed den naturlige forvandlingsprosessen som reguleres av Tao. Taoismen kan derfor sies å hevde et samfunnsideal preget av "sosial primitivisme". Idealet er den primitive jordbrukssamfunnet der folk lever i symbiose med de naturlige livsvilkår og årstidsendringer, upåvirket av bøker og lærdom, embetsfolk og styrende, moralkodekser og organisasjonsstrukturer. I en slik enkel livsform kan folk bevare sin spontane natur og handle slik omstendighetene tilsier uten noen form for ytre tvangsmessig innblanding. Natur og samfunn blir dermed uforenelige, og konfusianerne blir taoistenes rake motsetninger.

Denne motsetningen står i tilsynelatende skarp kontrast til taoismens kunnskapsforståelse der enhver oppfatning i siste instans er identisk med sin motsetning. Det er imidlertid mulig å tape denne enheten av syne og se delsannheter som absolutte. Da er en som frosken på bunnen av en brønn som tror hele himmelen er den lille biten av himmelen den ser over seg. Lidenskap og fordommer gjør at mennesker har en tendens til å lukke seg for hele sannheten, og det er hva konfusianerne gjør, ifølge taoistene. Den kloke person er derfor den som erkjenner den relative natur i alle oppfatninger om godt og ondt, rett og galt. Den kloke er åpen og upartisk slik at en ikke blir hengende fast i sin motparts syn og argumenter. I stedet skal en forholde seg taus, for "den som vet, taler ikke; den som taler, vet ikke". All tale skaper i seg selv motsetninger og en kan bare overvinne motsetninger gjennom den "lærde uvitenhet" slik det nyfødte barnet har før det har lært å tale.

Oversikt:

1. Generell karakteristikk
2. Vismennene og skriftene
3. Religiøse idealer
Filosofisk taoisme
Lao tzu og Tao Te Ching
Den vise
Religiøs taoisme
Chuang tzu
De udødelige

Noen grunnbegreper:

Tao
Te
Yin og yang
Ch'i