Fortellingen om Tjatse, Skade, Idun og Loke

Fra Skaldskaparmål i Den Yngre Edda

En gang reiste tre av æsene ut sammen. Det var Odin, Loke og Høne. De dro lenge over fjell og utmark, og etter hvert ble det lite mat. I en dal fikk de øye på en flokk okser og valgte ut en av dem til måltid. Da de mente den var ferdig, åpnet de ildstedet, men kjøttet var enda ikke stekt. Etter en stund forsøkte de en gang til, men den var ikke ferdig nå heller og de spurte hverandre hva det kunne komme av.

Oppe i det eiketreet de satt under hørte de plutselig en stemme. Den sa at det ar han som sørget for at kjøttet ikke ble mørt. De så opp, og der satt det en stor ørn. Den sa til æsene at dersom den fikk spise seg mett på oksen først, så skulle de få mørt kjøtt. Æsene aksepterte forslaget og ørnen kom ned fra treet og la i seg begge årene og begge bogene til oksen. Det var litt mye til grådighet, mente Loke, og tok en stor stang og svingte den av all sin kraft over ryggen på ørnen som skvatt til og fløy opp. Da satt imidlertid stangen fast i ørneryggen og begge hendene til Loke hang fast i den andre enden av stangen. Dermed bar det av sted gjennom luften, men ørnen fløy så lavt at Lokes bein stadig kom bort i stein, ur og trær. Loke ropte og ba om å bli sluppet fri, men ørnen sa da at bare dersom Loke sverget på å få Idun med eplene ut av Åsgard, ville komme løs fra ørnen og stangen. Det lovet Loke, og så bega han seg på vei tilbake til Odin og Høne.

På avtalt tid lokket Loke Idun ut av Åsgard og ut i skogen. Han fortalte henne at han hadde funnet noen epler som hun sikkert ville like, og han ba henne ta med eplene for å sammenlikne dem med de andre. Ut i skogen kom så Tjatse i sin ørneham, grep tak i Idun og fløy bort med henne til Trymheim der han bodde.

Det var ille for æsene at Idun og eplene ble borte fra Åsgard. Uten eplene eldet de raskt og deres hår og skjegg ble grått. Æsene bestemte seg for å holde samling der de spurte hverandre om nytt om Idun. Ingen visste noe, men det siste de hadde sett, var han Idun hadde forlatt Åsgard i selskap med Loke. Dermed ble Loke hentet og truet med død og pinsler om han ikke fortalte dem hva han visste. Da ble Loke redd og sa at han ville lete etter Idun dersom bare Frøya kunne låne ham sin falkeham. Den fikk han, hvoretter han fløy nordover til Jotunheimen og kom til stedet der jotnen Tjatse bodde. Han hadde imidlertid rodd ut på en sjø for å fiske, men Idun var hjemme alene. Loke skapte Idun om til en nøtt, og med henne i klørne fløy han det forteste han klarte tilbake til Åsgard.

Da Tjatse kom hjem og ikke fant Idun, tak han på seg ørnehammen og fløy etter Loke. Da æsene så falken komme flyende med nøtten, forfulgt av en stor ørn, gikk de utenfor murene til Åsgard og bygget opp store hauger med høvelspon. Idet falken fløy over muren, ble det tent ild på sponhaugene. Ørnen kom i stor fart og klarte ikke å stoppe foran bålene. Den fløy rett inn i ilden og det fatnet i fjærene hans. Æsene samlet seg rundt ham og sørget for å gjøre ende på Tjatse. Det drapet gikk det gjetord om.

Skade var Tjatses datter. Da hun hørte om farens død, tok hun på seg sitt krigsutstyr og dro til Åsgard for å hevne faren. Æsene tilbød henne forlik og bøter. Viktigst av alt var at hun skulle få velge seg en mann blant æsene, men de skulle velges etter føttene. Noe mer fikk hun ikke se av dem. Et par av mennenes føtter var svært vakre. Skade mente at det kunne ikke være noe stygt på Balder, og pekte på at den som eide de føttene, skulle være hennes ektemann. Det viste seg imidlertid å være Njord fra Noatun hun hadde valgt.

Et vilkår til klarte Skade å få inn i forliket: æsene skulle forsøke å få henne til å le -- det var noe hun mente de ikke ville klare. Loke bandt da en snor om skjegget på ei geit, mens den andre bandt han om sitt eget lem. Så skiftet de på å dra og gi etter, inntil Loke til slutt lot seg falle om i skjødet på Skade. Da lo hun!

Et annet aspekt ved forliket, var at Odin tok øynene til Tjatse og kastet dem opp på himmelen. Der ble de til to stjerner.