Folk betraktet noaiden som en gudsmann og sa at "før End de skal forlade Noiden før skal de lade sit lif, thi hand hielper meget snare End gud, og om de Raabe alldrig saa meget til gud siger de, saa hielper hand icke men Noiden hielper straxt" (s.99). Man argumenterte også med at dersom hans kunst var av det onde, så kunne han ikke gjøre noe godt, men ettersom han gjør godt, så er hans kunst av Gud og er god. Derfor søkte folk noaidene når der var sykdom eller ulykker og anmodet dem om hjelp gjennom "trollmessen". Når en har mottatt slik hjelp,

berømer de og priser Noiden ihvor de kommer at alle skal komme til at høre det, hvor meget godt Noiden kand giøre, og sige, hafde den icke kommet den gang den guds mand eller hand hafde icke fundet den gang, den guds mand, saa hafde hand mist det og det den gang, Enten sit lif qvinde eller børn, eller Kreature, eller og hand hafer aldrig mer faaet lycke til skytterie og fiskerie (s.99).

• Noaiden sender ut bud omkring til alle familiene og informerer dem om at der skal holdes trollmesse og at de skal komme alle sammen, både gamle og unge. De som ikke kommer, blir skjelt ut av noaiden for å være "nordmenn", "thi Nordmænderne ere vederstyggelige for finnerne effterdi at de kand ikke noget af saadanne Konster, og de holder Nordmændene for u-gafnlig u-duelige og u-nyttige til alle ting". (s.87)
• Forsamlingen som kommer til gammen skal være kledd i sine beste klær (egne eller lånte): røde og blå kofter og staselige luer, belter av sølv, tinn eller messing, samt bære på seg alle sine kjeder, ringer og smykker.
• Både menn og kvinner samler seg i gammen der trollmessen skal holdes og han gir dem beskjed om å gi nøye akt på det som skjer.
• Noaiden selv er kledd i vrengte klær og medbringe sin tromme sammen med annet utstyr som trær, steiner, sakser, kniver, skrapejern, messingkjeder, ringer og økser.
• En kjele med lut, dvs. aske og vann kokt sammen, en kjele med rupliimzias, dvs. en sammenkokt masse av tran og innvoller og hode av fisk, og en bolle eller spann med lyse og tran, plasseres ved siden av noaiden.
• Mens noaiden slår på trommen med hornhammeren (dersom han ikke har en tromme for hånden, kan han ta en øks eller et annet redskap i hendene og "larme og ringle" med dem) skal han "joike og rune".
• Noaiden setter seg på kne ved ildstedet og vender seg noen ganger først omkring med solen mens han stamper i jorden med øksen og roper.
• Så vender han ryggen til ilden og står på begge knær mens han joiker og slår på trommen.
• Forsamlingen skal joike sammen med noaiden, de samme ord og melodier som han synger, og hvis de unnlater det, slår han dem med sine redskaper.
• Med en øse drikker noaiden fra hver av kjelene med lut- og rupliimzias mens han joiker.Fra lyse-spannet tar han så væsken og smører halsen med slik at den skal blir lett og glatt så han lettere kan synge, rune og joike.
• De øvrige deltagerne deltar ved å joike sammen med ham og drikke av den samme drikken som han gjør.
• Noaiden tar så en øksehammer og slår seg mot panne, hode og bryst, men uten å bli skadet.
• Derretter begynner han å øse glødende kull, ild og aske fra ildstedet med sine bare hender og kaster det omkring i gammen
• Så trekker han klærne av seg og setter seg helt naken og blodig ned ildstedet og sitter der ganske lenge mens han fortsatt joiker og øser ilden, glørne og asken med begge hender over seg selv og over klærne og folket.
• Mot slutten drikker han opp innholdet fra kjelene med lut, rupliimzias og lyse og slår bunnfallet i en øse og drikker også det.
• Til slutt kaster han seg mot døren og setter hodet under den underste dørstokken og faller i en dvale eller besvimelse som om han var død.
• Når noaiden er falt i dvale skal en kvinne som er opplært av ham eller av andre noaider, tre i hans sted og joike inntil han våkner opp igjen. Helst skal det være en ugift og uberørt kvinne, for hun skal med sin kunnskap lede ham og sørge for at hans sjel finner tilbake til kroppen igjen. Dersom hun mislykkes i finne hans reisende sjel, kan noaiden komme til å dø.
• Noaidens frisjel befinner seg nå i en annen verden der den skal hente visdom og få svar på det som han søker etter. Kvinnen har til oppgave å lete etter frisjelen som kan befinne seg i fjellhuler langt borte eller under jorden eller i hav eller vann. Der er mange farer som truer på en slik ferd. Også andre noaider kan møte ham og forsøke å hindre ham i å vende tilbake og mange noaider har mistet livet under en slik reise.
• Når noaidens sjel er kommet trygt tilbake, setter han seg opp og fortsetter å joike til ære for kvinnen som har ledet ham og ført ham tilbake til denne verden, helst på den mest tenkelig utuktige måten - så ille at Olsen hevder at "en hund skulde icke vilde høre der paa om hand for stod det" (s.46). Han tilbyr henne også sitt mannslem som en prydelse hun kan bære på sine klær eller binde fast til sin slede.
• Når messen er over, forteller han hvor han var mens han var lå i dvale og hvilken kunnskap han fikk der han kom.
• Etter messen finner der som oftest sted en offerhandling (jfr. avsnittet om opplæringen hos noaide-gadzene). Til slutt skal noaiden ha sin lønn som betales av de som har tilkalt noaiden i henhold til deres betalingsevne. Olsen hevder at denne betalingen kan være meget kostbar og at det kan være en stor påkjenning for folk som er fattige. Det virker likevel ikke som om noaidene blir rike av sine tjenester. I hvert fall har Olsen selv aldri sett eller hørt om en velstående noaide. Dette tolkes som at gadzene selv ikke ønsker at han skal bli rik, fordi han da ikke lenger vil ha behov for deres tjenester. Det er derfor ikke noaiden selv som tjener på sin virksomhet, men heller "de som rett og sledt offrer og leier Idelig Noiderne til at Joige og Rune for dem og offre, de bliver og Rige" (s.91). Takket være noaidens arbeid, får de dermed lykke i sin virksomhet og kan bli velstående folk.